45 år på byggeplass – Håkon Straume om tiden i Byggholt og JM

Når begynte du i Byggholt? 
– Jeg begynte i august 1980. Da gikk jeg rett ut som hjelpetømrer, og etter hvert tok jeg brevkurs som tømrer. Jeg tok også litt teknisk tegning. Jeg søkte meg til Byggholt, og der trivdes jeg godt fra første stund. Det var stemplingsur og akkord, litt andre tider enn i dag. Første sjefen min het Jon Holt – etter ham har det vært så mange sjefer at jeg har sluttet å telle. 

Var det planen å bli her i 45 år? 
– Overhodet ikke. Som 18-åring var jeg ganske usikker på hva jeg ville. Det var egentlig litt tilfeldig at det ble bygg og enda mer tilfeldig at jeg ble værende så lenge. Men årene går fort når du trives, og plutselig sitter du her og er 71 og skal snart pensjonere deg. 

Du var med på overgangen fra Byggholt til JM. Hvordan opplevde du det? 
– Da JM kjøpte Byggholt, var mange skeptiske. Vi var jo en norsk håndverksbedrift, og så kom svenskene. Jeg ringte byggnads i Stockholm, og der fikk jeg beskjed om at «Jocke Matson» var et skikkelig firma. De er mer byråkratiske, mer «orden og reda» og ikke så impulsive som vi var vant til. Det kom en del direktører inn som ikke helt passet kulturen vår. Men samtidig fikk vi mye system og struktur, og det må jeg innrømme at har hatt sine fordeler det også. Det tok litt tid før vi følte at dette var «oss». 

Hva er den største forskjellen på jobben du gjorde i 1980 og jobben du gjør i dag? 
– Da jeg begynte, gjorde vi nesten alt for hånd. Det var håndspikring og håndløfting, og vi hadde lite maskiner. Vi bygde mye forskjellig – ikke bare boliger, men også en del rehab og annet. Nå er vi mye mer industrielle. Vi har mer verktøy, mer hjelpemidler og alt er mer standardisert. På godt og vondt, egentlig. Kroppen min er veldig glad for utviklingen, jeg hadde aldri holdt ut i 45 år uten at det ble mer tilrettelagt etter hvert. Nå driver jeg mest med befaringsarbeider og diverse annet som ikke er så fysisk tungt. 

Du har sagt at det før var «laget» som styrte byggeplassen. Hvordan var det? 
– Ja, før, i riktig gamle dager, var det murerne som var sjefene på byggeplassen. De styrte mye av tempoet og tonen. Det var et fast lag som jobbet sammen, og du visste hvor du hadde folk. I dag er det framdriftsplanen som er sjef. Det er ikke noe lag som dominerer på samme måte, alt styres mer av planer, budsjett og salg. Før snakket vi nesten ikke om salget, kanskje litt om pris. Nå er det derimot et tema hele tiden. Jeg husker spesielt jappetiden og «aksjon 60». Da var oppgaven å selge 60 boliger, og alle funksjonærene måtte ut på visning og hjelpe til å selge.  

Da du begynte, var det knapt kvinner på byggeplass. Hvordan har det endret seg? 
– Da jeg startet, var det ingen kvinner på byggeplassene. Den første jeg husker skikkelig, var en kranfører som het Berit på 90-tallet. Hun tok ned noen bilder som hang på veggene i brakka  – det var litt oppstyr der og da, men det gikk seg til. I dag tenker vi mye mer over hvordan vi snakker til hverandre. Det er enklere å være åpen. Det er alt i alt en veldig positiv endring, synes jeg. 

Du sier at du er mest stolt av arbeidsmiljøet. Hvordan vil du beskrive det? 
– Jeg er stolt av produktene våre, det vi bygger, men aller mest stolt av arbeidsmiljøet vi har hatt. Vi har hatt gode forhold og et sterkt arbeidsmiljø, og det er grunnen til at jeg har blitt. Jeg kunne sikkert tjent mer et annet sted, men det har vært verdt det. Jeg har vært tillitsvalgt i mange år og sittet i fagforeningsstyret, og i LO Asker og Bærum – og det har betydd mye for meg. Jeg har også i mange år vært sensor for svenneprøver, og jeg synes det er viktig å bidra til rekruteringen til faget. Det å kunne være med og påvirke, passe på at folk har det bra, det har jeg likt. 

Kulturen har endret seg – du peker på mobiltelefonen? 
– Ja, det er kanskje den største kulturelle endringen. Praten i lunsjen er ikke den samme lenger. Før satt vi sammen, spilte kort – poker, bridge, amerikaner – og vi leste avisa og diskuterte det som sto der. Vi hadde felles referanser, både faglig og sosialt. Nå sitter veldig mange på telefonen. Det blir mindre fellesprat og færre historier. Jeg skal ikke late som alt var bedre før, men akkurat det savner jeg. 

Hvordan var julebordene «før i tiden»? – De var litt villere, for å si det sånn. Det første julebordet jeg var på, var i en kantine, og der hadde vi konkurranse med skyting med luftgevær. Det er ikke sikkert det hadde gått gjennom HMS-filteret i dag. Men det var mye latter og samhold. Julebordene var viktige sosiale arenaer, det samme var lønningspilsen og fredagspilsen. Det har vi sluttet med i stor grad, og summen er blitt at det er mindre sosialt nå enn før. 

Hvordan vil du beskrive kulturen i JM i dag? 
– Det er mye som er bra. Vi har fortsatt gode kolleger og mye kompetanse, og det er ryddige forhold. Men noe har vi mistet på veien. Språk er en barriere, og det går ut over det sosiale når folk faller litt utenfor i samtalen. Jeg skulle gjerne sett mer tid og vilje til å bygge fellesskap på tvers. Fra byggeplassen kaller vi ofte folk på hovedkontoret for «kontorister». Det er sagt litt med glimt i øyet, men det sier også noe om avstanden mellom kontor og produksjon. Der har JM noe å hente. 

Hvis du kunne byttet jobb med noen i JM for én dag, hvem hadde du valgt? 
– Da hadde jeg byttet med Hilde Vatne.  

Hvis du skulle bodd i et JM-prosjekt selv – hvilket hadde du valgt? 
– Jeg ville valgt Furstveien, de lave blokkene. Det er et prosjekt jeg liker veldig godt. Passe skala, fine løsninger, og et sted jeg kunne sett for meg å bo. Men aller mest nærheten til sjøen 

Vi må snakke litt om imaget ditt også?  
–Imaget min har vel vært at jeg er litt sosialist, hippie og raddis. Skjegget har jeg hatt i alle de 45 årene jeg har jobbet her. Nå er jeg blitt ganske korthåret, men før hadde jeg langt hår og fikk mye slengbemerkninger for det. Jeg tror mange har kjent meg igjen på håret og skjegget lenge før de har kjent meg på navnet.  

Snart går du av med pensjon. Hva tenker du mest på når den dagen nærmer seg? 
– Det føles rart. Jeg har vært her nesten hele voksenlivet mitt, så det blir en stor overgang. Det jeg vet jeg kommer til å savne mest, er kollegene. Det å møtes på brakka om morgenen, tulle litt, få en kaffe, dra ut på jobb sammen. Det blir rart å ikke ha det lenger.

Hvis du skal gi ett råd til de som er unge i JM i dag – hva vil du si? 
– Ta vare på kollegene, og bruk tid på å bli kjent med folk. Det er det som gjør at du holder ut i yrket. Lær deg faget skikkelig, vær stolt av det du bygger, og ikke vær redd for å engasjere deg – enten det er i HMS, fagforening eller sosialt. Det er sånn du både får det bedre selv og gjør det bedre for andre. 

Når du ser tilbake på hele karrieren – hva er du aller mest stolt av? 
– Jeg er stolt av prosjektene vi har levert, selvfølgelig. Det er fint å se rundt seg og vite at du har vært med å bygge boliger folk bor i og trives i. Men aller mest stolt er jeg av at jeg har vært med å skape et godt arbeidsmiljø. At folk har hatt lyst til å komme på jobb, og at vi har tatt vare på hverandre. Hvis jeg kan gå av med pensjon og føle at jeg har bidratt til det, så holder det i massevis for meg.